GoNorth – Dag 10, 6. desember

I dag møtte vi havisen for første gang på dette toktet. Å komme inn i isen er alltid et magisk øyeblikk, selv nå i polarnatten, der den bare trer frem i lyskjeglene fra skipets lyskastere. Det vi ser da er en verden i svart og hvitt – stille og nesten uvirkelig. Noe arbeid måtte gjøres ute på dekk, i temperaturer ned mot 20 minusgrader – en påminnelse om at vinteren i Polhavet ikke gir noe gratis.

Første møte med havisen: flakene trer fram i lyskjeglene fra lyskasterne, som en stille verden i svart og hvitt.

Skipets lyskastere skjærer gjennom polarnatten idet vi seiler inn i de første isflakene.

Toktet så langt

Kartet under viser skipssporet i gult, sammen med et oversikt over aktivitetene som er gjennomført fram til anløpet i Longyearbyen i går. Den grønne linjen i sør markerer den første seismiske linjen, på tvers av Østgrønlandsryggen, mens den nordlige grønne linjen viser den andre profilen, på vestsiden av Knipovitchryggen.

Den buede pilen øverst på kartet viser kursen etter avgang fra Longyearbyen. Målet nå er å ta sedimentprøver i området nær Molloy-dypet og gjennomføre et ROV-dykk. Dette er et av de mest geologisk spennende områdene i hele Polhavet – et sted der bratte skråninger, ryggstrukturer og dyp marine prosesser møtes i et landskap som fortsatt er relativt lite utforsket.

Når nye data møter gamle

Den andre seismiske linjen vi gjennomførte er en direkte forlengelse av en linje som Universitetet i Bergen undersøkte for rundt 20 år siden. Vår profil starter på vestsiden av Knipovitchryggen og stopper midt inne på selve ryggstrukturen. UiB-linjen følger samme akse videre østover: den dekker resten av Knipovitchryggen og fortsetter inn i et område med dype sedimentlag, påvirket av nærheten til Svalbard.

At årets linje forlenger en tidligere profil, gir ekstra verdi for geofysikerne som skal tolke den. Sett sammen danner de to linjene et mer helhetlig bilde av det som kalles supersakte spredning: når to kontinentale plater beveger seg vekk fra hverandre, veldig sakte. Slike prosesser veksler mellom perioder med vulkansk aktivitet og perioder uten. Når det er vulkansk aktivitet fyller magma tomrommet som åpnes når kontinentale plater trekker seg fra hverandre. Når det ikke er vulkansk aktivitet strekker platene seg, og får sprekker og forkastninger.

Å ha en seismisk linje som krysser hele ryggen i ett snitt, gjør det mulig å rekonstruere utviklingen til akkurat dette ryggsegmentet. Da kan geofysikerne se hvilke prosesser som har dominert – perioder med vulkanisme, perioder uten – og ikke minst i hvilken rekkefølge de har funnet sted.

Den andre seismiske linjen på toktet. Som sist er det øverste området vann, det nederste er undergrunnen, og linjen mellom dem markerer havbunnen. Profilen viser en svært ujevn topografi, med to markante topper ved starten av selve ryggen og en dyp forsenkning midt i strukturen (helt til høyre i bildet).

ROV-livlinen får seg en knekk

Under arbeidet oppdaget ROV-teamet en knekk i umbilicalen – kabelen som brukes til å vinsje ROV-en ned og opp fra dypet. Ved første øyekast ser den ut som en hvilken som helst stålkabel man finner på et skips vinsjer. Men denne kabelen gjør langt mer enn å bære vekten av det tunge undervannsfartøyet: den frakter strøm ned til ROV-en og fungerer samtidig som kommunikasjonslinje mellom den og kontrollrommet.

Tverrsnittet av umbilicalen viser de ulike delene som ivaretar kabelens tre funksjoner. Ytterst ligger ståltrådene som tar løfte- og senkejobben. I midten ligger kobberlederne som overfører strøm. Den lille grå sirkelen med svart kjerne nær midten rommer fiberoptikken, som sørger for kommunikasjonen.

For å reparere kabelen må ROV-teamet i praksis kutte den for å fjerne den skadede delen, og deretter støpe og terminere enden på nytt — slik at alle ledere, strømtilførsel og fiberoptikk igjen sitter helt tett og trygt før ROV-en kan sendes ned i dypet.

Andreas Storebø (BSA) og Jonas Broberg (DWS) i arbeid med å reparere umbilical-kabelen.

Reparasjonen innebærer å fjerne den skadde delen av kabelen, og deretter støpe og terminere enden på nytt.

Antropologi til sjøs

Blant geofysikere, biologer og sjøfolk om bord er det én forsker som skiller seg ut ved å rette blikket innover og gjøre menneskene om bord til selve obser­vasjonsobjektene. Denne forskeren er antropologen Marta Gentilucci (UiB). Hun har fått et Marie Curie-stipend for å undersøke dyphavsgruvedrift fra et antropologisk perspektiv.

Marta Gentilucci (UiB) sees ofte med notatboken i hendene, der hun skriver ned det hun observerer.

Hun har tidligere forsket på gruvedrift, nærmere bestemt samspillet mellom en nikkelgruve og en lokal Kanak-gruppe i Ny-Caledonia. Dette var et prosjekt Kanak-samfunnet selv aktivt ønsket, både på grunn av den økonomiske betydningen og fordi det inngikk i deres lange kamp for større selvstyre fra Frankrike. Men dynamikken i dyphavsgruvedrift er noe helt annet.

– Når du har en gruve på land, er det lett å identifisere aktørene – staten, gruveselskapet og de lokale samfunnene som berøres – og kartlegge forholdet mellom dem. Med dyphavsgruvedrift, som ennå ikke har kommet i gang, er alt litt mer diffust, sier Marta Gentilucci.

For å forstå denne uklarheten har Marta deltatt på konferanser om dyphavsgruvedrift, snakket med toppledere i oppstartsselskaper innen feltet, deltatt på workshops med ingeniører i Norge, snakket med delegater i International Seabed Authority – og nå er hun om bord på et forskningsfartøy. Forskerne her er ikke involvert i dyphavsgruvedrift, men de sitter på kunnskap som er svært relevant for slike operasjoner. Deres interesser i områdets geologi og dype historie har store overlapp med den typen kunnskap dyphavsgruvedrift vil bygge på.

– Denne etnografiske tilnærmingen – å leve og arbeide sammen med forskerne – har flere fordeler. På den ene siden kan jeg direkte observere utfordringene ved å utføre kompliserte operasjoner til sjøs, de samme utfordringene som en dyphavsgruvedrift ville stått overfor. Og på den andre siden bygger jeg relasjoner og får en svært nær og verdifull tilgang til mennesker med kunnskap som er svært relevant for spørsmålene rundt dyphavsgruvedrift.

Langt fra å være en flue på veggen deltar Marta Gentilucci aktivt i aktivitetene om bord – her hjelper hun Thomas Dahlgren (NORCE) med å extrudere en kjerne for eDNA-analyse. Å gå så tett inn i arbeidet er en antropologisk metode kjent som deltakende observasjon.

Når isen er redningsplassen

Før vi satt kursen mot havisen, samlet kapteinen oss i helikopterhangaren for en grundig gjennomgang av hva som skjer dersom skipet må evakueres i isen. I åpent hav foregår en evakuering via livbåtene. På isen er det telt som fungerer som tilflukt dersom skipet må evakueres.

FF Kronprins Haakon-kaptein Karl Robert Røttingen foran ett av teltene som vil fungere som tilflukt dersom skipet må evakueres i et havisdekket område.

Hver person om bord ville i et slikt scenario få utdelt personlig overlevelsesutstyr: varme støvler, klær og votter, nødrasjoner, en liten kniv og en hodelykt. I tillegg kommer fellesutstyret som trengs for å holde en gruppe i live i flere døgn på isen – telt, utstyr for å smelte sjøis til drikkevann, våpen for beskyttelse mot isbjørn, medisiner og annet livsnødvendig materiell.

Disse nødrasjonene er svært kalorierike og bidrar til å holde deg i live mens du venter på å bli hentet ut.