GoNorth – Dag 8, 4. desember
Seismikklinjen vi startet i går ettermiddag fortsatte gjennom natten og helt inn i de tidlige morgentimene. Den endte på rundt 143 kilometer. Legger vi til den første linjen, som målte 185 kilometer, har vi nå samlet inn 328 kilometer med tidligere umålt havbunn – et første innblikk i områder som frem til nå har vært mindre kjent.
Som barn i en godtebutikk. Bare at barna er høyt utdannede geofysikere, butikken er seismikklaben, og godteriet er datapakkene som tikker inn med hvert eneste luftkanon-skudd. På bildet: Thomas Funck (GEUS) og Carmen Gaina (UiO).
Selv om seismiske data må renses for støy og analyseres nøye før sikre konklusjoner kan trekkes, begynner det allerede nå å tegne seg et bilde. Ett av hovedmålene med dagens linje var å forstå to lite kjente strukturer nord for East Greenland Ridge. Hvordan disse formasjonene ble til, og hvor gamle de er, har vært et åpent spørsmål. Som et ekstremt eksempel kunne man tenke seg at strukturene bare er sedimenthauger avsatt av strømmer. Dette vet vi nå ikke er tilfelle: Den nye profilen viser tydelig at begge strukturene fortsetter godt ned i undergrunnen.
Seismisk profil fra den første linjen på dette toktet. I figuren er det øverste området vann, det nederste er undergrunnen, og linjen mellom dem markerer havbunnen. Den første forhøyningen til venstre er Østgrønlandsryggen, mens de to neste er de lite kjente strukturene. De to nederste pilene viser hvordan strukturene fortsetter ned i undergrunnen. Dette tilsier at strukturene er eldre enn sedimentlagene de stikker opp gjennom.
Når det er sagt, gjenstår det mye arbeid før vi får fullt utbytte av resultatene. De seismiske dataene kan sammenholdes med magnetometri, som også registreres på dette toktet (små variasjoner i Jordens magnetfelt), og gravimetri, som måler tilsvarende variasjoner i tyngdefeltet. Ved å se disse datasettene i sammenheng – og legge til steinprøvene som ROV-en hentet opp – kan forskerne tegne et langt rikere og mer presist bilde av regionens historie.
Luftkanonen heises opp av vannet etter endt seismikklinje.
Det er én ting å ha en seismisk profil, men å få faktiske steinprøver fra området gjør tolkningen desto sterkere. På bildet: Carmen Gaina (UiO).
Denne steinprøven kom opp fra dypet vakkert pyntet av rørormene som en gang bodde på den.
Manganfunn nær Østgrønlandsryggen
Husker du steinprøven som ROV-en saget løs med sirkelsag? Den ligger nå i et av skipets laboratorier, og viste seg å være en tykk manganskorpe – et belegg som dannes når metaller i havvannet felles ut og legger seg lagvis på en steinoverflate. Prosessen er svært langsom: skorpa vokser cirka én centimeter per million år. Dette kan gi forskerne informasjon om hvordan forholdene har vært i området i fortiden, noe som kommer til nytte når de prøver å rekonstruere regionens historie lang tilbake i tid. Denne prøven, i likhet med flere andre fra Østgrønlandsryggen, vil deles mellom GoNorth og våre danske samarbeidspartnere, som er svært interessert i dette området.
Bilde av manganskorpen. En 10-centimeters linjal er med for å vise skala.
Polarnatten skjuler havet, men månen avslører det i korte, stille øyeblikk.
Å måle naturens utgangspunkt
Hvordan måler man egentlig hvilken påvirkning menneskelig aktivitet har på naturen? I områder som Grønlandshavet – lite kjente og til nå relativt uberørte – må man først etablere et grunnlagsnivå. Uten et slikt utgangspunkt er det umulig å vite hva som eventuelt endrer seg senere.
Det er nettopp dette Thomas Dahlgren (NORCE) har arbeidet med siden starten av toktet. Han har samlet sedimentprøver fra en rekke lokaliteter for å analysere dem for miljø-DNA, eller eDNA. Slik DNA kan gi spor etter hvilke organismer som har vært til stede, og dermed gi et innblikk i områdets biodiversitet.
Så langt har han tatt prøver i flere ulike miljøer: i Lofotbassenget mellom fastlandet og den arktiske midthavsryggen; på nordsiden av selve ryggen, i bøyen mellom Mohns- og Knipovitsjryggen, der prøven ble tatt i en forsenkning fylt med sedimenter; og i Boreasbassenget, nordøst for Østgrønlandsryggen, der det ble samlet prøver på to forskjellige steder. Samlet gir disse punktene et bredt sammenligningsgrunnlag på tvers av ulike dyp og geologiske settinger.
Målet er å forstå hvor forskjellige disse områdene er når det gjelder faunaen som lever der. For beslutningstakere kan slik kunnskap si noe om hvor unikt et område er, og dermed hvor mye beskyttelse det bør få.
I tillegg til sedimentprøvene har Thomas samlet vannprøver for eDNA-analyser, slik at forskerne både kan sammenligne vannsøyle og sedimenter, og finne spor etter bunndyr som svamp og korall.
Bearbeiding av en sedimentkjerne for eDNA. Først fjerner Thomas Dahlgren (NORCE) og Marta Gentilucci (UiB) forsiktig vannet fra topplaget av kjernen – laget som tilsvarer selve havbunnen.
Deretter tas delprøver fra det øverste sedimentlaget og lagres i separate glassflasker. Disse fryses ned og sendes til NORCEs DNA-laboratorium i Bergen.
Resultatet av porevæskeuttaket
I går viste vi bilder av Steffen Leth Jørgensen (UiB) som monterte sprøyter i en splittede sedimentkjerne. Nå begynner resultatene å vise seg. Sprøyten på bildet er fylt med porevæske – vannet som sitter fanget i små lommer mellom sedimentkornene. Med et spesialfilter kan denne væsken trekkes sakte ut for kjemiske analyser, som igjen sier noe om hvilke energikilder mikrobene i sedimentene har tilgjengelig, og hvor aktive de er på ulike dyp.
Porevæske fra en sedimentkjerne samlet opp i sprøyten etter flere timers uttak.
Neste etappe
Vi er nå i gang med et biologidykk for Arunima Sen og Carla Lopez Mateo (begge UNIS). ROV-en er planlagt å være tilbake om bord klokken 20:00, og deretter setter vi kursen mot Longyearbyen. Der skal én av skipets hovedmotorer gjennomgå reparasjoner i løpet av morgendagen. Etter dette vil toktet fortsette som planlagt.
Alle foto: Daniel Albert (SINTEF)
